Konjugation zu «meritāre, meritō, meritāvī,-»

	Präs. Ind. Akt.	Präs. Konj. Akt.	Imperf. Ind. Akt.	Imperf. Konj. Akt.	Fut. I Ind. Akt.
1. Pers. Sg.	merit‑o	merit‑e‑m	merita‑ba‑m	merita‑re‑m	merita‑b‑o
2. Pers. Sg.	merita‑s	merit‑e‑s	merita‑ba‑s	merita‑re‑s	merita‑bi‑s
3. Pers. Sg.	merita‑t	merit‑e‑t	merita‑ba‑t	merita‑re‑t	merita‑bi‑t
1. Pers. Pl.	merita‑mus	merit‑e‑mus	merita‑ba‑mus	merita‑re‑mus	merita‑bi‑mus
2. Pers. Pl.	merita‑tis	merit‑e‑tis	merita‑ba‑tis	merita‑re‑tis	merita‑bi‑tis
3. Pers. Pl.	merita‑nt	merit‑e‑nt	merita‑ba‑nt	merita‑re‑nt	merita‑bu‑nt

	Perf. Ind. Akt.	Perf. Konj. Akt.	Plusquamperf. Ind. Akt.	Plusquamperf. Konj. Akt.	Fut. II Ind. Akt.
1. Pers. Sg.	meritav‑i	meritav‑eri‑m	meritav‑era‑m	meritav‑isse‑m	meritav‑ero
2. Pers. Sg.	meritav‑isti	meritav‑eri‑s	meritav‑era‑s	meritav‑isse‑s	meritav‑eris
3. Pers. Sg.	meritav‑it	meritav‑eri‑t	meritav‑era‑t	meritav‑isse‑t	meritav‑erit
1. Pers. Pl.	meritav‑imus	meritav‑eri‑mus	meritav‑era‑mus	meritav‑isse‑mus	meritav‑erimus
2. Pers. Pl.	meritav‑istis	meritav‑eri‑tis	meritav‑era‑tis	meritav‑isse‑tis	meritav‑eritis
3. Pers. Pl.	meritav‑erunt, meritav‑ere	meritav‑eri‑nt	meritav‑era‑nt	meritav‑isse‑nt	meritav‑erint