Konjugation zu «senēscere, senēscō, senuī,-»

	Präs. Ind. Akt.	Präs. Konj. Akt.	Imperf. Ind. Akt.	Imperf. Konj. Akt.	Fut. I Ind. Akt.
1. Pers. Sg.	senesc‑o	senesc‑a‑m	senesc‑eba‑m	senesce‑re‑m	senesc‑a‑m
2. Pers. Sg.	senesc‑i‑s	senesc‑a‑s	senesc‑eba‑s	senesce‑re‑s	senesc‑e‑s
3. Pers. Sg.	senesc‑i‑t	senesc‑a‑t	senesc‑eba‑t	senesce‑re‑t	senesc‑e‑t
1. Pers. Pl.	senesc‑i‑mus	senesc‑a‑mus	senesc‑eba‑mus	senesce‑re‑mus	senesc‑e‑mus
2. Pers. Pl.	senesc‑i‑tis	senesc‑a‑tis	senesc‑eba‑tis	senesce‑re‑tis	senesc‑e‑tis
3. Pers. Pl.	senesc‑u‑nt	senesc‑a‑nt	senesc‑eba‑nt	senesce‑re‑nt	senesc‑e‑nt

	Perf. Ind. Akt.	Perf. Konj. Akt.	Plusquamperf. Ind. Akt.	Plusquamperf. Konj. Akt.	Fut. II Ind. Akt.
1. Pers. Sg.	senu‑i	senu‑eri‑m	senu‑era‑m	senu‑isse‑m	senu‑ero
2. Pers. Sg.	senu‑isti	senu‑eri‑s	senu‑era‑s	senu‑isse‑s	senu‑eris
3. Pers. Sg.	senu‑it	senu‑eri‑t	senu‑era‑t	senu‑isse‑t	senu‑erit
1. Pers. Pl.	senu‑imus	senu‑eri‑mus	senu‑era‑mus	senu‑isse‑mus	senu‑erimus
2. Pers. Pl.	senu‑istis	senu‑eri‑tis	senu‑era‑tis	senu‑isse‑tis	senu‑eritis
3. Pers. Pl.	senu‑erunt, senu‑ere	senu‑eri‑nt	senu‑era‑nt	senu‑isse‑nt	senu‑erint