Konjugation zu «dēfremere, dēfremō, dēfremuī,-»

	Präs. Ind. Akt.	Präs. Konj. Akt.	Imperf. Ind. Akt.	Imperf. Konj. Akt.	Fut. I Ind. Akt.
1. Pers. Sg.	defrem‑o	defrem‑a‑m	defrem‑eba‑m	defreme‑re‑m	defrem‑a‑m
2. Pers. Sg.	defrem‑i‑s	defrem‑a‑s	defrem‑eba‑s	defreme‑re‑s	defrem‑e‑s
3. Pers. Sg.	defrem‑i‑t	defrem‑a‑t	defrem‑eba‑t	defreme‑re‑t	defrem‑e‑t
1. Pers. Pl.	defrem‑i‑mus	defrem‑a‑mus	defrem‑eba‑mus	defreme‑re‑mus	defrem‑e‑mus
2. Pers. Pl.	defrem‑i‑tis	defrem‑a‑tis	defrem‑eba‑tis	defreme‑re‑tis	defrem‑e‑tis
3. Pers. Pl.	defrem‑u‑nt	defrem‑a‑nt	defrem‑eba‑nt	defreme‑re‑nt	defrem‑e‑nt

	Perf. Ind. Akt.	Perf. Konj. Akt.	Plusquamperf. Ind. Akt.	Plusquamperf. Konj. Akt.	Fut. II Ind. Akt.
1. Pers. Sg.	defremu‑i	defremu‑eri‑m	defremu‑era‑m	defremu‑isse‑m	defremu‑ero
2. Pers. Sg.	defremu‑isti	defremu‑eri‑s	defremu‑era‑s	defremu‑isse‑s	defremu‑eris
3. Pers. Sg.	defremu‑it	defremu‑eri‑t	defremu‑era‑t	defremu‑isse‑t	defremu‑erit
1. Pers. Pl.	defremu‑imus	defremu‑eri‑mus	defremu‑era‑mus	defremu‑isse‑mus	defremu‑erimus
2. Pers. Pl.	defremu‑istis	defremu‑eri‑tis	defremu‑era‑tis	defremu‑isse‑tis	defremu‑eritis
3. Pers. Pl.	defremu‑erunt, defremu‑ere	defremu‑eri‑nt	defremu‑era‑nt	defremu‑isse‑nt	defremu‑erint